Før konsertstart i Festiviteten.

Jeg sitter på kremplass på hovedscenen på Festiviteten, og jeg ser et flygel gape mot meg, snart skal Leif Ove Andsnes sette seg, og blandt annet spille et av mine favorittstykker. Jeg tenker på at jeg var på en galleriåpning på Haugesund Billedgalleri noen dager før og FIGAROS BRYLLUP med Haugesund Teater/Haugesund Kammeropera, for et par uker siden var det en fantastisk THIS IS NOW MONO – danseforestilling med det prosjektbaserte Kompani Haugesund, i morgen skal jeg på VK på Skeisvang videregående skole og sist jeg var der imponerte de meg (og det skulle vise seg at de gjorde denne gangen også), jeg har hatt en morsom og interessant tur til rådhuset på Karmøy, jeg skal snart til Etne og London (same same, but different) – jeg føler jeg sitter i en hvirvelvind av kulturelle aktiviteter og spennende opplevelser, og slik har det vært nesten hver tur jeg har vært i Haugesund. Og snart kommer en verdensstjerne på scena. Og publikum er akkurat så folkelig at også jeg føler meg bekvem.

Og jeg føler vi i salen er med på noe viktig. Vi er her. Vi var der. Den gangen. Første solokonserten til Leif Ove Andsnes på hjemmebane på 30 år. Samme følelsen som jeg fikk når jeg så Kompani Haugesunds forestilling. Alle hadde lyst til å være der akkurat da. Det føltes som alle hadde et behov for å være sammen akkurat der og da. – Kan jeg klare å lage samme stemning – kanskje ikke akkurat samme som Andsnes klarer, men noe i nærheten, tenker jeg. Skape store øyeblikk, som gjør at man føler seg priviligert som får være tilstede. Det er da i det minste en ambisjon…

På nettverket sammen med selveste Leif Ove Andsnes!

Konserten er det liten vits i å forsøke å beskrive med ord. Vi som var der veit hvordan det var. Men for å si det sånn: Senere på kvelden ble jeg ganske opprømt over å dele hotellets nettverk med Leif Ove Andsnes macbook 🙂

I de tre månedene som har gått siden forrige blogginnlegg har bydd meg på mye interessant. Åremålet ved Oslo Nye Teater gikk ut, og med meg på veien fikk jeg teaterets gullnål, det synes jeg var veldig veldig hyggelig. Jeg har begynt å jobbe 50% med forberedelser ved Haugesund Teater, hvilket gjør at jeg kan være mye mer i byen, og jeg har hatt enda flere møter. Det blir mye av det, men så lenge de er så positive og konkret orientert som de har vært så føles det ikke nytteløst.

Tidligere i februar hadde vi instruktør/koreograf Erlend Samnøen og dramatiker Eirik Fauske på besøk. Det er vel på tide at vi gjør noe på Vibransøy er det ikke? Det ligger håpløst langt inn i fremtiden, så det er ikke så mye å si om det prosjektet ennå, men vi fikk enda en omvisning av byantikvar Trygve Eriksen jr., og i tillegg en research-tur på biblioteket hvor vi fikk strålende hjelp fra Siri som jobber der. Det var en fin follow up på møtet jeg hadde med bibliotekssjef Torill Borge Horneland tidligere i vinter. Og folkebiblioteket er en estetisk godtepose for oss som liker arkitektur! Og med vennlige ansatte som var fullt oppdatert på min boligjakt. 🙂

Selv har jeg skapt noen overskrifter – i januar ble min åpningsforestilling avslørt til offentligheten. Noen fikk forhåndsinformasjon som avstedkom entusiastisk klapping og anerkjennende nikk. Derfor var jeg ganske sikker når jeg avslørte nyheten. Rock’n roll-musikalen GREASE har fantastisk fengende musikk, gjør oss synlige, er en type raus forestilling og er da også relevant, med sin regionale begrunnelse. Rett og slett hele teaterets nylig vedtatte visjon i en og samme produksjon. En journalist spurte meg: «Er du ikke redd for å bli beskyldt for å være kommersiell» og tusen tanker for igjennom hodet mitt. «Kommersiell?» «Aner denne mannen hvor mye dette koster?» «Aner du hvor lite safe’t det er for et lite teater som Haugesund Teater å gjøre en slik musikal» – «Og økonomisk sett så må vel forestillingen spilles et par år før den begynner å gå i overskudd». «Definér ordet kommersiell!» repliserte jeg til en annen journalist. Han så nok på uttrykket i øynene mine at tanken ikke hadde slått meg et sekund. Selvfølgelig er det et publikumsfrieri – men hvorfor skal man ikke lage dét? Jeg står knallstøtt på både på repertoarvalget, den kunstneriske begrunnelsen – og ikke minst; Man kan «gjøre» GREASE og man kan GJØRE GREASE. Jeg tar noen kunstneriske spennende valg, bl.a. med nyoversettelse, Belinda Braza som (hip-hop/break-) koreograf og takis som scenograf. To knallgode kunstnere som sammen med resten av det kunstneriske teamet skal finne den upolerte, røffe og rå uttrykket. Slik jeg liker teater. Slik GREASE skal spilles – etter min mening. Så selv om det er en kjent historie, og mange sikkert vil ha ønske om å se den, så er det ingenting i veien for å gjøre stykket på alvor og gjøre det til en skikkelig kunstnerisk satsning også…

Gutta boys sammen med Monroe 🙂

Akkurat nå jobbes det frem mot audition, der hele 265 kunstnere har spurt om de kan få jobbe hos Haugesund Teater. Det er jo veldig hyggelig, og veldig synd at man ikke kan tilby jobb til mange mange flere enn det vi har råd til. Lokale media har vært opptatt av hvor mange nettopp lokale som blir med i forestillingen. Og selvfølgelig skal det være lokale aktører på et regionteaters scene, men teaterets oppgave er først og fremst å sette opp profesjonelle oppsetninger med høyt kunstnerisk nivå, det er derfor teateret får statstilskudd. Hvis ikke hadde det vært en ren kommunal/regional oppgave å finansiere teateret. Istedet for å snakke om andelen lokale kan man snu hele problemstillingen på hodet og si: Tenk så fantastisk at så mange mennesker ønsker å jobbe i og bli kjent med vår by. Kanskje de tilfører noe, kanskje noen blir igjen, kanskje kan det utvikle oss? Jeg har ikke tenkt å ha verken bare lokale eller bare kunstnere utenfra. Jeg tror en miks og ikke minst; beste kvinne eller mann på jobben – er det som lønner seg i det lange løp.

Men jeg lover: I ett av prosjektene i 2015 blir det KUN regionale aktører. 🙂

Siri på Haugesund Folkebibliotek hadde funnet fram masse researchmateriale til oss.

Og noen utenfra kan bli skikkelig glad i Haugesund også – på relativt kort tid. På så kort tid at på under ett år har iallefall jeg gått fra å skulle pendle Oslo-Haugesund til å kjøpe meg verdens hyggeligste lille hus midt i Haugesund sentrum. Og samtidig inngått et langvarig forhold til Haugesund Sparebank (lokal, nær og personlig, inntil det intime)