Forsvarskrift for pessimister

Denne stod på trykk i Haugesunds Avis 29.januar 2015 og i Sarpsborg Arbeiderblad i februar 2015.

I en tid der bøker om positiv tenkning selger som varmt hvetebrød vil jeg benytte denne anledning til å skrive et forsvarsskrift for oss pessimister.

Jeg tar utgangspunkt i at ingenting går. Eller det går i alle fall ganske dårlig. Når jeg skriver denne kronikken aner jeg ikke hvordan min åpningsforestilling på Haugesund Teater vil bli tatt imot. Jeg vet ikke om det står en 1’er på terningen i anmeldelsen som står lenger bak i avisen. Kanskje blir jeg, når dette står på trykk, jaget ut av byen. Meg først i den lille røde Nissan’en min – og etter: Et kobbel av rasende haugalendinger med kjøpte teaterbilletter i lomma, sirener og vill biljakt mellom politisperringer i Etne og hvor det er om å gjøre for meg å nå fylkesgrensen til Telemark før mobben tar meg igjen og river meg i fillebiter. Ja, jeg vet at sånt bare kunne foregått i en dårlig amerikansk B-film. Men sånn foregår det altså i hodet på en pessimist også.

Få dager etter at jeg flyttet hit tok jeg turen om Krokavatnet og Presten og kom til et område med en åpen plass, en tavle med et dragehode og en lang allé med gamle trær og steinheller. Og min første innskytelse var: Her ofrer de innfødte tilreisende teatersjefer som skuffer i sin første sesong.

Det er et tøft liv å være pessimist. For hver gang jeg har sjekket salgstallene for GREASE har jeg vært sikker på ”jaja, 2 647 billetter – det er jo fint – men der ble nok den siste billetten solgt også”. I skrivende stund er det over 8000 solgte billetter. Da tenker du sikkert at der får den pessimisten passet påskrevet, men mitt tilsvar er enkelt og greit: ”Vel, vel. Men det kan jo være at de aldri vil se teater igjen.”

Pessimisten i meg fant en bibel allerede i en alder av 16 år. Jeg kjøpte en svart liten bok med den tiltalende tittelen ”Det er aldri for sent gi opp – Tristesser i utvalg” av Nils-Fredriik Nielsen. I forordet skriver han ”Et menneskeliv er kort – og overveiende trist. Mange blir urolige av dette faktum og prøver å skjule det i et narrespill av optimisme og ”positiv tenkning”. Den kan nok virke en stund, men ikke i lengden. Den som erkjenner det triste er på bølgelengde med livet selv”.

Jeg havner ofte i diskusjoner om det gir best livskvalitet å være pessimist eller optimist. Som et siste argument legger jeg på et lite ord. «Jeg er pessimist-realist». Indirekte er dermed alle optimister urealistiske. Billig retorikk. Den vrien ser aldri optimistene komme.

Så spør disse optimistene: «Dersom du synes livet er et mangfold av fargenyanser i grått og svart, hvordan klarer du da å stå opp om morgenen?» Jo, da kan jeg glede optimistene med å innrømme at det er et ganske godt spørsmål. For ingen følelse er så grusom som å glede seg til dagen og oppdage at det bare ble dritt. Det vet alle som gleder seg til nyttårsaften. Den kvelden er jo aldri så morsom som optimistene vil at man skal tro. Så hvorfor orker man? Jo, fordi man får så mange overraskelser og lyspunkter i hverdagen. Derfor er jeg stort sett alltid glad – for jeg får oppleve så mye uventet og fantastisk. For eksempel har jeg ikke blitt Viggo Venneløs etter at jeg flyttet til Haugesund (jaja, vi får nå se etter denne premieren…) og skuespillerne begynte ikke å rive hverandre i håret etter to måneder på hotel (jaja, de skal nå enda være der i nesten fire uker til…) og når man tar på seg gummistøvler for å gå på jobb er det ingen som blir gladere enn meg for at det ikke regner.

Spøk til side. Eller ikke spøk, for jeg mener alvoret er reelt:

Er det ikke å ha mot å tørre å tenke det verste, og håndtere det for så å sette alle kluter til for å prøve å unngå det?

Fanatisme er farlig i alle former. Også overdreven pessisime er alvorlig nok. For man kan ikke la seg drive av pessimismen. Men den minner deg på ansvaret i arbeidet. Jeg sier ikke til skuespillerne: «Dette blir en fantastisk forestilling». Jeg sier: «Dette har muligheten til å bli en fantastisk forestilling, hvis vi nå forvalter ressursene våre godt». En slik holdning gir et lodd ned i et dyp og i det dypet vil man ikke være.

Der fotball handler om liv og død for ihuga supportere, er det for et teatermenneske en risikosport å drive med teater. Én betoning som er feil i en viktig replikk og hele grunnen til å sette opp stykket kan gå i vasken. Feil fargenyanser i kostymene vil kunne se ut som det verste rødvinsspy. Det å konstant veksle mellom å drive kreative prosesser, hensynta økonomiske rammebetingelser og samtidig inspirere medarbeidere til å yte langt mer enn det som kan forventes er en vanskelig balansegang. Og det er bare internt. Når man får offentlig støtte så kan de forestillinger man velger å sette opp avkreves et forsvar når som helst, og det er mange nok som ønsker at man skal forsvare hele teaterets berettigelse.

Derfor hviler jeg aldri før en premiere. Jeg jobber på høygir for jeg vet hvor galt det kan gå. (Så er det flaks at jeg også tror på feilenes kraft, og de mulighetene som ligger i feil). Og jeg vil jo ikke at det skal gå dårlig! Det vil ingen. Selv ikke vi pessimister. Vi er med å bygger landet vi også. Men der noen av oss begynner å planlegge grunnmuren, begynner andre med å planlegge kranselaget. Vi begynner i hver vår ende og møtes på midten. Det er noe fint i det også, når det først skal være.

Så om terningen lenger bak i avisa bare har ett øye skal jeg ta enda større risiko neste gang, for da har jeg intet å tape. Og skulle det, mot formodning, bli suksess: Vel – da er fallhøyden på neste prosjekt desto større og dermed får pessimisten i meg enda større handlingsrom.

For oss som har Tussi som vår skytsengel er det bare å si: Opp, alle jordens bundne pessimister! Vi gjør en viktig jobb. Vi har talerett vi også i det offentlige rom. Og vi ser, tross alt, ganske lyst på fremtiden. For erfaring viser at det sjelden går så galt som i våre verste mareritt…

Ha en så god helg som mulig!