Piske en død hest

Denne kronikken stod på trykk i Haugesunds Avis 10.april 2015 og i Sarpsborg Arbeiderblad senere samme måned.

Av og til er teater så kjedelig at jeg har lyst til å rope ut, løpe ut på gaten og kaste meg ned i et sort hull. Men så, heldigvis, noen ganger, ser jeg forestillinger som er livsforandrende.

Livet fikk nytt innhold etter å ha sett THE STREET SCENE, en performance av og med Pia Maria Roll. Likeså med balletten SWAN LAKE av Michael Bourne. Og jeg lo nesten på meg brokk under THE BOOK OF MORMON som går på West End/Broadway nå.

Fredag før påske var et nytt pliktløp av forestillinger i gang. Og jeg må jo få med seg det som skjer på min gamle arbeidsplass, Oslo Nye Teater. Som en av de siste tingene jeg gjorde for den nye sjefen før jeg sluttet var å skaffe rettighetene til PIETÀ av Astrid Saalbach.

Jeg leste ikke stykket, men konkluderte med at han har god smak, teatersjef Kim Bjarke, som velger dramatikk av denne danske dramatikeren som jeg har stor tiltro til. Til tross for dette var forventningene lave. Ikke fordi jeg ikke trodde Linn Skåber ville gjøre det bra i hovedrollen. Jeg vet ikke. Det var fredag. Jeg var sliten og hadde sovet lite.

PIETÀ handler om en karrierekvinne som våkner opp på et hotellrom ved siden av en ukjent mann. Hun husker svakt at han ble med henne på rommet, men ikke mye annet. Etter hvert, når hun på sett og vis har skapt en relasjon til mannen, så viser det seg at han er død.

Men i stedet for å melde i fra til politiet, som ville være det eneste fornuftige å gjøre, ringer hun resepsjonen for å bestille en flaske vin. Etterhvert forstår man at hun har feilet på mange områder i livet, og relasjonen til den døde mannen i senga blir sterke og sterkere etter hvert som tomflaskene blir flere og flere. Til slutt tar hun mot til seg, og går. Men vender tilbake for å klamre seg til den døde mannen i det lyset går i svart.

For meg handler stykket minst av alt om en død mann i en seng. Det handler i stedet om en person som har investert så mye, og feilet like mange ganger, og som nå i sin desperasjon frykter at den siste investeringen, stor eller liten, skal renne mellom fingrene hennes. Hun orker ikke å være en feil, og derfor tviholder hun på det hun har. Om det er aldri så dødt.

En kamerat av meg, som leser det meste av selvhjelpslitteratur han kan komme over, introduserte for en tid tilbake et begrep for meg: ”Sunk cost bias” – når et prosjekt ser håpløst ut tenderer vi mennesker å fortsette å investere i prosjektet selv om det er stor sannsynlighet for at det vil feile. I stedet for å avslutte og heller putte ressursene våre i et nytt prosjekt.

Og årsaken? Fordi grunninvesteringen er stor vil alt føles som tapt om man kutter prosjektet, i stedet for å bruke de gjenværende ressursene i noe som kanskje har livets rett. Vi klamrer oss heller til en død mann, enn å risikere å feile enda en gang.

Tenk at du jobber på et stort prosjekt som har 100 millioner til rådighet. Så bruker man 70 millioner på et prosjekt som ikke fører noen vei. Teorien er da at man ofte forsøker med de 30 resterende millionene å redde investeringen på de 70 millionene, i stedet for å bruke de resterende pengene på et helt nytt prosjekt som kanskje har bedre odds for å lykkes. Høres det kjent ut? Om man bare tar bort millionene? (Av en eller annen grunn synes jeg blant annet en del politikere og ledere av offentlige etater bør føle seg truffet)

Tenk så mange som sitter med jobber de ikke vil ha, i et arbeidsmiljø de ikke trives i, men som tenker: Nå har jeg brukt så langt tid på å komme meg såpass langt i denne bransjen, at jeg tar ikke sjansen på å slutte nå.

I stedet for å investere de gjenværende årene i arbeidsmarkedet i en helt ny jobb som kanskje kan gi halvparten av døgnets timer i våken tilstand et mer interessant innhold, klamrer man seg til det man har investert fordi det fremmede og nye er skumlere.

Eller i kjærlighetslivet – når man har lagt hjerte sitt på et fat, men den du har gitt det til er uinteressert. Uavhengig om du bare er forelsket, eller du har giftet seg og fått tre barn. Da er det av og til enklere å bare fortsette å insistere på prosjektet i stedet for å innse at prosjektet er dødt og komme seg videre? Du klamrer deg fast til et prosjekt som er dømt til å mislykkes. For grunninvesteringen er så høy – eller fordi du har feilet så mange ganger før.

Så finner du deg selv, på en dørgende kjedelig tre-timers teaterforestilling, der du har brukt 500 kroner billetten. Du har sjansen til å gå i pausen, men fordi du tross alt har betalt så mye for billetten blir du forestillingen ut.

Du har jo alt kommet dit og tatt på deg pene sko og spandert en middag på følget ditt. Det er for gæli å gi opp sånn halvveis. Og dermed bruker du halvannen time til av livet ditt du aldri får tilbake. Du skal ha noe tilbake på det du har investert, koste hva det koste vil.

Men skal vi bare konkludere da at man bare skal kutte, si opp, avslutte og svi av hjerterøttene? Skal man ikke holde liv i prosjektene sine, enn si ”i gode og onde dager”? Har ikke alle prosjekter sine vanskelige perioder? Skal ikke kapteinen gå ned med skipet sitt, stå løpet ut? Nei. Ikke for enhver pris. Om ingen flere kan reddes bør du vurdere å hoppe ut av båten før du blir med ned i dragsuget…

Vi har i vår kultur et verdisyn som tilsier at det er bedre å holde ut enn å avslutte tidligere enn planlagt. Vi har en aversjon mot å konstatere og akseptere tap.

Kvinnen i Astrid Saalbachs stykke åpnet øynene mine på så mange måter: Hva skjer når du prøver å holde liv i et prosjekt som egentlig er dødt? Tenk bare på hvor mye ressurser som går med: Tid, krefter, stolthet, penger. Ganske skremmende når man tenker etter.

Av og til kan det være nytttig å ta pulsen på sitt eget liv. Da finner man kanskje noen døde grener som du kan kvitte deg med slik at de som er igjen kan få mer kraft.

For selv en liten investering kan gi stor avkastning, men det blir ingen avkastning i det hele tatt om du fortsetter å bruke kreftene på et prosjekt som allerede burde vært gravlagt.

Jeg hadde ikke lyst til å se teater den fredagen. Billetten var gratis. Kun min egen tid var på spill. Investeringen var liten. Men utfallet ble livsforandrende.

Forresten – den selvhjelpsbok-elskende kameraten min hadde mer rett enn jeg først hadde trodd. Et helt felt innen økonomisk teori kalt adferdsøkonomi handler om akkurat dette – oppsummert i begrepet: Hvor lenge skal man “piske en død hest”?