Denne kronikken stod først på trykk i Haugesunds Avis 12.juni 2015 og tilsvarende på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad 19.juni 2015
Er du, som meg, en som straks setter seg ned med kalkulatoren og skriver inn 100:23×57875=? Nei, det blir feil.
100:57875×23= Nei, det kan det i alle fall ikke være. 57875:100×23= Njaaa, kan det være riktig det da …
Så sjekker du www.prosent.no. Og mens du klikker inn på nettsiden forbanner du seg selv for at du ikke tok prosentregningen mer seriøst på skolen.
«Jeg skal jobbe med teater, og trenger ikke sånt mattetøys – jeg kommer aldri til å få bruk for sinus, cosinus og tangens» tenkte jeg i 3. klasse på videregående. Året etter skulle jeg bygge en kiste til en scenografi som trengte å ha riktig vinkling på sagingen for at den skulle bli stabil.
Min egen ignoranse som student, over ex.phil.-faget der man lærte om blant annet filosofihistorien, har bitt meg i halen mang en gang. Som mange ex.phil.-studenter før meg, ble det minimalt lesing og arbeidsinnsatsen var liten. Det var nilesing kvelden før eksamen, etter at man hadde av-ist fryseren, ryddet i sokkeskuffen og sortert CD-samlingen. (Dette var i de dager da foreleserne stolte på studentene sine og ikke drev med oppfølging og innleveringer og sånt tøys.)
Senere i livet har jeg oppdaget at det er i de underligste situasjoner man kan ha bruk for litt vitenskapsteori.
Å være 23 år var en herlig tid. Da visste jeg alt. Forsto alt. Kunne alt. Jeg dro til med de drøyeste påstander, satte i gang gigantiske prosjekter, krevde uanstendig mye av de rundt meg. Lyttet aldri på dem som var mer erfarne enn meg, som kom med gode tips. Hva skulle jeg med det?
Jeg hører et ekko langt bak i hodet av noen som sa: «Hygg deg nå, for livet blir annerledes!» Og etter hvert demret det. «Erfaringshemming» lærte en tidligere kollega av meg at det het. Jo mer du vet, jo mer innser du at du ikke vet. (*Googlegoogle* Omskriving av Sokrates-sitat var det, ja – det burde jeg jo visst om jeg fulgte bedre med)
For inntil bare få år siden var jeg intenst opptatt av at ingen andre skulle begå de samme feilene som jeg hadde begått. Og fortvilelsen var stor når jeg oppdaget at jeg talte for døve ører.
Nå forstår jeg at alle har en vei de skal gå, og på den veien står det deres egen rad med klaverer og salatboller som venter på å bli tråkket i.
Denne fredagen er jeg sensor på Universitet i Stavanger. Der møter jeg en flokk studenter som er i starten av 20-årene. De kommer til å fortelle meg alt om hva teater er, hvordan verden henger sammen, og om viktigheten av kunst. De kommer til å vise meg små forestillinger som er breddfulle med gode intensjoner. Og jeg tenker ofte i slike situasjoner «ååhhh, de har så mye de skal lære, og nå må du holde deg i skinnet».
Men når karakteren gis, kommer det til å falle noen kloke ord fra en gammel vis mann på 36 år. Noen gode ord om hva de har i vente og hvor viktig det de har vært igjennom er, og hvor mye de får bruk for emansipatorisk dramapedagogikk senere i livet.
Og de kommer til å se på meg med de store, våte øynene sine (et par sløve også) – og innerst inne vet jeg at jeg nå taler for døve ører.
Men håpet om at de en dag i framtiden skal høre ekkoet fra den underlige sensoren som sa noe som de fikk bruk for senere i livet, gjør at jeg skal holde talen denne gangen også.
De som får en A blir lykkelige og glade og lytter gjerne ikke så godt etter hva jeg sier. Vanskeligere er det å overbevise studenter som får en dårlig karakter eller har hatt en smertefull læringsprosess – om at den også kan være lærerik. Det er ikke bare når man står med karakteren A i hånda du har lært.
Karakteren er bare et tegn på kunnskap på et gitt tidspunkt i en helt kunstig omstendighet.
På samme måte som jeg synes samfunnet har en slags allergi mot smertefulle læringsprosesser, har vi også en allergi for det uforståelige. Er det virkelig slik at bare fordi vi ikke forstår så er det uforståelige dermed dårlig eller ikke sant?
Pablo Picasso skal ha sagt «Hvis jeg vet akkurat hvordan jeg skal gjøre det – hvorfor skal jeg gjøre det da?».
Å forstå – er ikke det et kontinuerlig arbeid som skal vare hele livet, som aldri slutter, som en … som en … hermeneutisk spiral? (*ka-ching* – den forelesningen var jeg på!).
Hva vet jeg nå? Hva har jeg lært hittil i livet? At å vite hva man ikke vet – er en viktig disiplin. William Shakespeare skriver i akt 5 i «As You Like It», i min løse oversettelse: «En dum tror han er smart, men en smart vet han er dum».
Nå som jeg ikke er 23 år lenger anerkjenner jeg at jeg ikke kan vite alt. Og derfor er jeg avhengig av de rundt meg som har en annen kunnskap enn den jeg har.
Og jeg er veldig glad for de fabelaktige ansatte hos www.prosent.no som åpenbart var blant dem som forsto nytten av prosentregning på skolen. Svaret gir de på et lite sekund: kr 251.630,43 (57875:23×100)
