(Denne kronikken stod på trykk i Haugesunds Avis 31.07.15)
Hva slags status har det kreative i samfunnet? Og hva investerer vi som nasjon i det å oppøve ferdigheter innen kreativitet?
La oss gå til skolen først: Hvor god plass har det kreative i dagens skole? Realfagene prioriteres – og da på bekostning av noe. Andelen estetiske og praktiske fag har blitt redusert samtidig med realfagenes prioritering og fokus. En alltidstilstedeværende angst for å falle på PISA-undersøkelsen og frykt for økt frafall i skolen fører til at man bruker mer av samme medisin. Mer realfag. Men kanskje er det det mangelen på kreative læringsmetoder som fører til stagnasjon?
I lærerutdanningen er det færre timer i kreative, praktiske og estetiske fag enn før. Og ingen obligatoriske. I mai var jeg sensor på en eksamen i drama ved Universitetet i Stavanger. De få lærestudentene som aktivt har valgt det får noen uker med dramaundervisning. Mindre enn før, men likevel er læringsutbyttet stort. Studentene skal straks ut i en yrke der det søkes etter kreative læringsmetoder i alle disipliner. Der har dramastudentene med seg verdifull kompetanse, ikke bare til bruk i undervisning av estetiske fag, men også i realfag. Etter min mening burde det i lærerutdanningen ikke være frivillig med estetiske og kreative fag, men være en obligatorisk del av studiet.
I “Lærerløftet” som kunnskapsministeren presenterte i fjor høst er ikke ordet “kreativitet” nevnt en eneste gang. Greit nok. Men praktiske og estetiske fag blir bare nevnt én gang (!). For eksempel blir engelsk nevnt 24 ganger, og matematikk 37 ganger. Begge deler er viktig, og viktigheten av sistnevnte fag brukte undertegnede hele forrige fredagskronikk til å presisere.
Min ungdommelige og umodne tanke om at matematikk ikke var så viktig er minst like naiv som tanken om at kreativitet skulle være noe som kommer helt av seg selv. Å tenke kreativt er et metodisk arbeide som må oppøves, vedlikeholdes og utfordres kontinuerlig. Kreativitet er en nødvendig og grunnleggende ferdighet på linje med evnen til å regne to pluss to.
60% av fremtidens arbeidsplasser vet vi ikke hva er. I det perspektivet blir det viktigere å ikke bare presentere elever informasjon og opplysning, men lære dem å «tenke utenfor boksen» og gjøre dem i stand til å sette sammen nye virkelighetsforståelser*. Hvordan skal vi ellers klare å utdanne ungdommene våre til noe vi ikke vet hva er? Kanskje veien å gå ikke bare er å fokusere på hvordan to pluss to blir fire, men også hvordan to pluss to kan bli fem. Det er en matematisk umulighet, men om man tenker kreativt er det mulig å forestille seg…
Og da har jeg ikke engang begynt på hva jeg mener estetiske og praktiske fag kan gjøre med frafallsproblematikken.
Det er ikke bare i skoleverket kreativitet bør dyrkes og hegnes om. Kultursektoren står alltid under press når hestene bites og det er lite høy igjen i kommunekassene. Vi drar en linje mellom “må-ha” og “kjekt-å-ha”. Og ja, noe er lovpålagte oppgaver, og noe er det ikke. Men, vi vet ikke hvordan fremtiden blir. Og skal vi ta et aktiv grep og forsøke å forme fremtiden, trenger nasjonen og regionen all den kreative og estetiske kapital vi kan frembringe.
La oss derfor oppsøke de steder der det umulige blir mulig og der vi får trent kreativiteten slik at vi kommer ut av boksen. Snart er Sildajazzen og Filmfestivalen her igjen. La oss gå over dørstokkmila og bli utfordret – være på en konsert vi ikke vet noe om – og se en film der vi ikke aner hvem skuespillerne er. Kreativitet er kjekt-å-ha, men også et må-ha. Om vi skal være rustet til å møte fremtiden.
Jeg velger å avslutte med diktet jeg alltid startet første forelesning med når jeg arbeidet på NTNU i Trondheim, nemlig “Kunstneren” av André Bjerke. Det er et langt dikt som starter med: “Gjør kunsten nytte? Kan den fremme nasjonens liv på noe sett?”, og i slutten står det:
Ta kunstnerens blikk fra et barn, ta formgleden fra det,
og se, det vil trå på sitt spann og vil kaste sin spade.
Og se, det vil glemme sin lyst og gå under i skygge,
og broer og byer og skip vil det ingengang bygge!
Driv kunstneren ut: all lek vil du dermed fordrive
og mister du evnen til lek, da mister du livet.
Mer nyttig enn alle de dødsens fornuftige “nytter”
er formen som føler, er diktet som ser, er tonen som
lytter?
*Kreativiteten har grenser, og for å ikke være like kreativ som noen journalister velger jeg å henvise til kilden min: Tall fra NOU-rapport og konklusjoner i en inspirerende kronikk av Ingeborg Stana, Dagbladet 9.juli 2015.
