Angst. Angst for angst. Angst for angst-for-angst.
Jeg er ingen psykologiekspert eller har inngående kjennskap til vedvarende angst. Jeg skriver nå om den angsten som er rundt oss hele tiden. Den som vi takler i større eller mindre grad før den blir lammende.
Det er få følelser eller psykiske tilstander som er så utmattende, uttømmende og krigersk som angsten.
Og biter den seg fast, så skal det mye til for at den slipper. Omtrent som myten om grevlingen. Den biter til den knaser. Omtrent sånn føles det når angsten først setter seg. Den slipper ikke taket før et håp, en drøm eller et ideal brister.
Å argumentere mot angst er så utmattende, fordi ingen rasjonelle argumenter synes å virke.
Jeg har jobbet på arbeidsplasser der denne følelsen lå som et vegg-til-vegg-teppe. Jeg ser den når jeg åpner avisa og ser at på en eller annen arbeidsplass er oppsigelser varslet. Et arbeidsmiljø der mennesker kastes ut i usikkerhet for familie og hjem, der er det heller neppe særlig produktivt. Håp og drømmer forsvinner i usikkerheten.
Angsten har noen riktig gode venner i frykt, bekymring, uro og panikk. Jeg skimter de fem vennene feier over Amerika og driver velgere mot presidentkandidat Donald Trump. Det er ingen rasjonell grunn til at normalt oppgående sivilisasjon skal sette sin lit til en presidentkandidat som er så langt uttpå jordet at det er vanskelig å se om han faktisk står på jordet, eller om han skumler i skogholtet.
Å argumentere mot Trump er håpløst, fordi ingen rasjonelle argumenter virker. Dersom du til de som roper “Make America great again!” spør “Which year was America great?” så kan de ikke svare. Jeg ønsker ikke å henge ut Trump-tilhengere. Jeg tar det derimot som et klart og tydelig uttrykk for en (skapt?) bekymring, uro, frykt og ikke så rent lite panikk. Som sammen klarer å lage en menneskeforakt som blir ganske stygg. Men hey! Angst har aldri tatt seg pent ut.
For kreativiteten er angst drepende. Det er umulig å ha et positivt utviklende felleskap dersom følelsen først har satt seg. Selv en kreativ prosess som er i god driv kan få et skudd for baugen med et velrettet torpedoangrep: “Er dette godt nok?”
Og man blir jo så selvopptatt. Lite generøs. Graden av navlelo-granskning kan gå til nye høyder når frykten er tilstrekkelig stor.
I min søken etter mer medisinske forklaringer på angsten kom jeg over følgende fortelling som den russiske forfatteren Leo Tolstoj har skrevet om temaet: En eremitt diskuterer med dyrene rundt seg hva som er lidelsens årsak. Ravnen mener at sult er årsak til all lidelse. Duen forklarer at det tvert om er kjærligheten som er skyld i lidelsen. Slangen protesterer og sier at ondskap er lidelsens opphav. Så kommer hjorten og sier at de alle tar feil, for angst er årsak til all lidelse:
«Hvis verden var fri for angst, var den god å leve i. Vi har sterke bein og kan løpe fort. Med geviret holder vi små dyr unna, store fiender kan vi løpe fra, men angsten slipper oss aldri: Hører vi den minste grein bevege seg, eller bare en susing i løvet, straks hopper hjertet nesten ut av brystet på oss, og vi flyr så fort vi kan. Selv i søvne må vi våke med ett øye. Aldri og ingen steder finner vi fred; all lidelse kommer fra angsten.»
Spesielt medisinsk var denne fortellingen ikke. Men meget beskrivende.
En god medisin mot gryende angst kan være å heve blikket ut av navlen og prøve å skue horisonten. Se livet i perspektiv:
I september var jeg på ett-årsmarkering for premieredagen for PATINA-damene. Du veit, de dansende voksne damene vi hadde på teateret i fjor høst. Jeg kom litt sent og festen var i full gang når jeg endelig trådte inn døren. De storkoste seg, og jeg var litt slukøret og langt inne i mitt eget navlelo etter en lang prøvedag på teateret. Men du verden for en generøsitet det rommet rant over av. Og de leste mange dikt (for de er glad i slikt de damene). I det rommet var det samlet mangfoldige år med livserfaring og selv blir jeg bare ungsauen i forhold. Hva er nå mine 37 år mot deres oppsamlede drøye to tusen år? Og disse diktene – hva handlet de om? Hva var det som ga størst gjenklang i gjengen? Som ga istemmende summing og hodenikking?
“Jeg burde ikke bekymret meg. Jeg burde ikke uroet meg over hva andre skulle kunne kommet til å si. Hvorfor var jeg så redd for å si det jeg mente? Jeg burde hver dag åpnet øynene og tatt vare på øyeblikkene av lykke!”
Det kan egentlig oppsummeres i følgende: «Jeg skulle tatt det kakestykket!»
Kan ikke den effektivt omsettes til en livsfilosofi helt på høyde med det beste fra buddhismen? En riktig god start på en hverdagsangst-fordriver?
God fredag –
Ta det kakestykket!
