Som teatermenneske møter jeg mange nye mennesker i relativt korte og ganske intensive prosjekter. Vi skal i løpet av åtte uker raskt danne et kollegium, Vi jobber med, om ikke private, så ganske personlige ting. Vi trenger å se hverandre og samarbeide mot et resultat.
Det krever stor dose kreativitet og et arbeidsmiljø som gjør at det å dumme seg ut, ikke er farlig. Det krever at vi må ha tillit og respekt for hverandre. En gammel ovenfor en ung, uerfaren i møte med en erfaren.
I disse periodene dannes det former for vennskap, på tvers av alder og bakgrunn. Noen av dem varer kanskje livet ut. Og noen ganger er vennskapet intenst tilstede i den perioden man har sammen, også møtes man aldri igjen.
Og i de siste månedene har jeg jobbet med et teaterstykke om vennskap – og dermed så reflekterer jeg også mye mer over begrepet og innholdet i det. Hva er vennskap, hva er venner – til forskjell fra kjærester? Hvorfor er man venn med noen, og ikke med andre. Og; Hvorfor kan ikke alle bare være venner?
Jeg er heldigvis utstyrt med en god bukett av gode venner. Et sekunds ensomhet kan for eksempel stilnes ved en telefon til Endre, en lei ettermiddag kan bli fin med å treffe på Nina, et uutholdelig problem kan løses med en prat med Henrik.
For lengre, mer kompliserte saker er Lisa god å ty til, for mer dypere samtaler fungerer Marianne perfekt. Som styringspinne på de lange linjene i livet slår ingen Cici og Knut-Erik sørger for at jeg tar en statusoppdatering i livet to ganger i året. Og både til hverdags og fest er Eirik og Andreas mer enn brukanes!
En venn til enhver anledning. Men når jeg ser over, så ser jeg det kan virke som jeg bare bruker vennene mine når jeg har problemer. Når jeg har knute på tråden i livet mitt? Hvorfor er det slik?
Hos vennene mine finner jeg et speil som korrigerer min oppfatning av meg selv. De tørr å utfordre og de tørr å formulere det jeg selv ikke våger. Så ja, de er viktige for meg for å løse problemer og utvikle meg selv videre.
Men, det er et annet viktig aspekt – jeg får også anledning til å utfordre noen andre, tørre å hjelpe på et område eller i en problemstilling jeg ikke har vært i selv. Det å kunne være en venn for andre oppleves som meningsfylt når det er jevnbyrdighet og tillit. For det skal et mot til å tørre å gi råd til noen du bryr deg om, og det skal mot til å faktisk ta inn over seg de råd man får fra gode venner.
Også handler vel vennskap om mye sympati, empati og, ja… kjærlighet. Det er et ord vel synes man skal våge å bruke i omtalen av venner.
De gode vennene mine er de som fortsetter der vi slapp, uavhengig om det er en uke eller to år siden sist vi snakket. De gode vennene er de som ser en facebookoppdatering og som tar kontakt: “Går det bra?” – og de gode vennene er de som sender en sms en vilkårlig tirsdags morgen og gir litt hverdagsros. En god venn tørr å si ifra at han/hun trenger meg som venn, og han/hun misbruker det aldri.
“Kan søsken være bestevenn?” spør Trille i “Vaffelhjarte” av Maria Parr. Han kan rett og slett ikke forstå at søsknene Minda og Magnus, som stort sett er plagsomme, kan være en bestevenn. Selv tok det meg søtten år å se at broders var noe annet enn den dummeste i hele verden.
Men så; fra å krangle så busta føyk bestandig til å ikke bare akseptere hverandre, men endog like hverandre, og videre til det som nå fortoner seg som en dypere og dypere respekt – den så ingen komme. Farfaren til Trille har avgjort et godt poeng når han mener at det kjennes som at en søster eller bror kan være en bestevenn.
Jeg kunne nå forsøkt å omformulere det jeg har skrevet før, på en ny og bedre måte, men egentlig synes jeg dette er en veldig fin måte å beskrive vennskap på, slik jeg har skrevet det i programteksten til før nevnte forestilling:
Jeg var nok en sånn som Trille selv som barn, som drømte å om å være like tøff og modig som de som var som Lena. I mitt liv het hun Linda. Betydelig tøffere, og selv om vi var veldig forskjellige så var det en intens følelse av lykke når jeg var på overnattingsbesøk og lå på madrass på gulvet og hun lå med det lange blonde håret utover sengekanten og jeg pjusket henne i håret. Og tid og sted opphørte og alle problemer forsvant. Og sannelig tror jeg at Lenaer eller Lindaer trenger å ha Triller og Eriker i livet sitt.
Sånn skapes bånd og vennskap mellom mennesker, ikke på grunn av alle fellesnevnerne, men for de rom de fyller i hverandres liv.
