Denne kronikken stod på trykk i Haugesunds Avis 11.desember 2015 og i Sarpsborg Arbeiderblad påfølgende uke.
Snart ringes julen inn. Og alle hjerter gleder seg.
Jul. Smak på ordet. Det er feit, kraftig på smak. Tydelig og klart. Det er altoppslukende og tindrende. Det brer seg utover, feit og valkete – utover de egentlig tilmålte dagene. Det breier seg i begge ender, sluker med seg både advent og nyttår i samme slengen. Noen mener til og med den eser seg helt mot påske. Imidlertid kommer det en faste i mellom der som setter en stopper for det. Men hvis det ikke hadde vært for fasten, ja, da hadde jula vart helt til påske. Det er jeg sikker på.
Det eneste som kunne stoppet julen fra å se mot sommeren, altså da forbi påsken som står væpnet til tennene med marsipan og smågodt (med ondt skal ondt fordrives) og gule påskekyllinger, ja det måtte ha vært 17.mai. Pølser slåss mot julematen. You have to be one – to know one. En slank wienergrill med spenst og hurtighet mot en dvask julepølse og fire sosisser.
Ser vi på denne siden av jul er det bare en ting som slår selv julemarsipansalget fra å starte julestresset. Det er mammas mas om hvor jula skal feires i år. Hvor var vi i fjor? Året før der? Men når skal da mormor til oss? Nå, eller blir det neste år? Og hvor skal du? Skal du med faren din? Kan jeg ha på den kjolen jeg hadde i fjor? (Et spørsmål som forøvrig alltid avstedkommer et passe oppgitt blikk og en lett irritert stemme som sier “Ja, men mamma: Du vet da at jeg er en homo som ikke virker?! Jeg aaaaaner ikke hva du hadde på deg forrige jul! – Den der er sikkert fin! Ikke det, nei…”).
Også fortsetter det i samme tralten: Men det blir kanskje for mange om alle kommer til ett sted? Kan du lage sausen? Det starter sånn cirka rundt St.Hans. I allefall i god tid før skolestart.
For en som ser for seg ei fremtid med “Hvem skal ta seg av Onkel Erik denne jula?” – “Ikke oss i år også… han gir bare politisk korrekte gaver som ingen vil ha” – for en som har det fremtidsscenarioet i pannebrasken blir julen mer og mer et mas.
Det er et styr med gaver og “hvor-mye-gir-vi-hverandre-i-år” og innkjøp av ekstragaver i tilfelle du skulle være så uheldig å få en gave fra noen du ikke hadde regnet med at ville kjøpe gave til deg, så har du ei flaske vin med rød sløyfe på på lur og en ikke spesifisert “Til-lapp” hvor du knoter ned “Til Nina” i all hast…
Jul er å tenke på de ensomme, og de som ikke har det så bra. Samtidig som du faktisk i all gaveopppakkingen og julepapir som tvinges ned i strupen på deg prøver å kose deg over at du ikke er ensom, og har det egentlig veldig bra.
Jul er å drømme om å spise en Grandiosa. Jul er å lengte intenst etter knekkebrød mens mor sender med deg hjem ei niste av kald ribbe, medister, pølser, surkål, poteter og litt saus, samt tre sorter kaker – slik at du har litt fremover… Ja, sånn cirka til faste.
Jul er å handle alle julegaver i ett jafs kl. 09 om morgenen når det ikke er noen grinete barn, og sure mannfolk som henger over handlevogner akkurat der du har funnet en liten passasje for å komme deg kjapt ut av butikken. Et tidspunkt der de ansatte fremdeles ser lyst på livet og har et minimum av overskudd til å hjelpe en stakkar som ikke aner hvilken gave som passer best.
Jul er dårlig samvittighet over alle man ikke får besøkt. Og dårlig samvittighet for at man ikke er nok tilstede med de som man faktisk har besøkt.
Jul er å få en adventskalender sendt i posten, med en umiskjennelig håndskrift. En adventskalender helt uten melk (for det vet mammaen min at jeg må ha). For sjokoladekalenderen er byttet ut med Jule-Flax.
Jul er å innse at alt styret ikke betyr noe. At i en verden der møkkafolk tenner på asylmottak, atter andre møkkafolk sprenger seg selv i lufta og forskjellige møkkafolk forsvarer både påtenningen og sprengingen – så er det fantastisk, med denne hedenske høytiden som kristenfolket la sin elsk på for så mange hundre år siden: En feiring av året, livet, mørket på vei mot lyset. Fred og fordragelighet. Gaver, oppmerksomhet, spente barnehender mot skjørt gavepapir. “Hvem har saksa?” – “Dette kan ikke resirkuleres, ikke sant?” Trivialiteter og det viktigste i livet, samlet på ett sted.
Og dette står enda klarere for meg i år enn noen gang før:
Årets beste julegave kom fra min bror i en bisetning for noen uker siden: “Jeg bryr meg ikke så mye om hvor vi feirer jul, bare det blir med deg.”
Slå den!
You might also like
