Denne kronikken ble trykket i Haugesunds Avis 02.oktober 2015 og trykket i Sarpsborg Arbeiderblad 06.oktober 2015.
Jeg er en samler. Jeg samler på minner. Og ikke store fotobøker, eller suvenirer fra skoleturen til Praha eller lignende. Nei, jeg prøver å samle det jeg ikke kan føle med fingrene, se med øynene eller lytte til, men som likevel sier mye om mitt eget liv.
Jeg samler på to måter: Den ene måten er at jeg prøver å oppdage og fange de lange linjene i livet mitt – for på den måten å kanskje klare å finne ut hvem jeg er – hvilket stoff jeg er laget av – om jeg har noe som kan kalles livsprosjekt eller om jeg bare vandrer hvileløst omkring, slik jeg som oftest har følelsen av.
Jeg husker jeg så lengtende på personalinngangen på Trøndelag Teater når jeg var 18-19 år. Selve døren, som alle som betydde noe for meg den gangen, gikk inn og ut av. Og jeg fanget linjen når jeg et par år etter gikk inn døra med eget nøkkelkort med den største selvfølgelighet. Jeg husker jeg stoppet opp utenfor Kari Resepsjonist og tenkte “Husk, den døra var en gang porten til himmelen for deg, og nå er det som en hvilken-som-helst-dør”. En viktig erkjennelse av å ha kommet seg et steg videre, men også å huske å holde døra oppe for de som kommer etter deg i livet. Tirsdag hadde vi åpen scene på Intimscenen og mange elever fra videregående skole var tilstede. Et resultat av den tanken den gangen.
I oktober for 15 år siden satt jeg i kantina på samme teater, fryktelig nervøs, fordi alle var der. Jeg fikk møte daværende teatersjef på Trøndelag Teater Catrine Telle i lunsjpausen hennes. Hun spiste knekkebrød med brunost. Jeg tok en kaffe. Og jeg hadde 15 minutter på å formidle at jeg ville gjøre hva som helst for å få jobbe på teateret – på en cool og passe avslappet måte. Og nå, om to uker har hun premiere på Haugesund Teater og jeg er teatersjef. En fin linje.
Da jeg fikk mitt første studielån brukte jeg litt av pengene på å kjøpe et kunstverk og for min første teatersjefslønn kjøpte jeg meg et kunstverk. Slike linjer liker jeg.
Å få møte -, og bli kjent med 92 år gamle Lillemor Skarvøy som er en av PATINA-damene som gikk på gymnas i Oslo under 2.verdenskrig er stort. Tenk det; mens Quisling regjerte på slottet og Terboven på Stortinget så gikk Lillemor rundt som ung gymnasiast. Og nå har hun gjort sin scenedebut på hovedscenen på Festiviteten. Det gir en annen type linje. En historisk bue mellom en tid jeg bare har lest om i bøker, og til et varmt møte i en teaterproduksjon i dag.
Den andre måten jeg samler minner på er å forsøke å gripe tiden jeg lever i. Se dagen og pakke inn minnet. Som en slags liten niste som jeg kan ta frem og ta en bit av når jeg lurer på hvor tiden ble av:
Det første minnet jeg pakket inn var min første tanke i det nye årtusenet. Dette poetiske øyeblikket, der vi også var litt nervøse for utrangerte russiske atomvåpen fra sovjet-tiden og hele Y2K-problematikken – kanskje verden ville gå under fordi alle datamaskiner ville gå bananas – det var jo en viss spenning i luften. Min første tanke i det nye årtusenet var imidlertid: “Nå må jeg få sjampanje i glasset mitt!”. Så prosaisk og lite elegant. Men enn så lite aktverdig tanke; Jeg grep den og kommer aldri til å glemme at det var akkurat det jeg tenkte.
“Du vet du er i to-tusen-og-xx når…” har vært en måte å forsøke å memorere slike øyeblikk på. Du vet du er i 2001 når nettet plutselig kneler fordi Anette og Rodney dusjer. Og du vet at du er i 2001 når silhuetten av et fly plutselig får deg til å grøsse.
Du vet du er i 2010 når du febrilsk leter etter et ord for å beskrive at du ikke kunne gå på do under Nytt på Nytt-sendingen fordi du så på direktesendingen… eller, ikke direkte, da, men sånn live, liksom… eller ikke live heller, men du vet når sendingen går sånn direkte fra NRK, sånn her og nå, så du ikke får satt på pause…
Du vet du er i 2011 når du oppdager at hele lunsjpausen går med på å diskutere tilregnelighet og du vet du er i 2012 når du merker at Arntzen og Lippestad blir etternavn du øyeblikkelig assosierer med noe aktverdig.
Du vet du er i 2012 når et vennepar av deg, det mest perfekte paret, går fra hverandre fordi de snakker for mye sammen. Og at de har snakket sammen om at de snakker for mye sammen. OG at de har snakket sammen om at de må slutte å snakke så mye sammen. Og det har de snakket sammen om dét også. Og du vet du er i 2013 når det samme paret har snakket sammen og blitt enige om å bli sammen igjen, men å ikke snakke så mye sammen som de pleide å snakke sammen. (Puhh)
Du vet du er i 2014 når du skoggler når du skal logge på netttbanken og du må opprette et nytt begrep: Bank-ID-på-mobil-humor. “Iskald elg” og “Lekker stubbe”. Ny teknologi som blir en parafrase over den gode, gamle adjektivhistorie-leken.
Du vet du er i 2015 når du oppdager at det er helt vanlig å omtale problemet fra 2010 som at du så på liniær TV.
Du vet du er i 2015 når varmepumpeselgeren forsikrer deg om at det er bortkastede penger å kjøpe en wifi-kontroll-enhet til varmepumpa, men at du 7 timer etter at pumpa er i hus går sporenstreks inn på nettet og bestiller en. (Det som ikke kan styres med wifi er ikke verdt å ha). Og den enheten må selvfølgelig kunne kobles til IFTTT slik at Netatmo-måleren kan styre temperaturen og alt dette igjen kan styres fra smart-klokken (ok, jeg er i overmåte gadget-freak).
Og du vet du er i 2015 når du finner deg selv skrivende i en kronikk om alle gadget’ene dine og innser hvor groteskt det er i det året vi lever i – og vil gi penger til flyktningekrisen i Syria, men kommer på at det er jobben som betaler telefonregningen og at du må logge deg inn på “gamlemåten” og finne frem et kontonummer å overføre penger på, og da er det jo like greit å legge betalingen til Amnesty inn på autogiro slik at dårlig samvittighet går automatisk ut av kontoen en gang i måneden, men skal man gjøre det på den måten sånn helt uten å bry seg om det, men hva pokker skal man gjøre da? Skal jeg slutte i jobben og melde meg som frivillig, men jeg kan jo ikke redde hele verden, men noe må man jo gjøre, og et vell av dårlig samvittighet velter inn over en før du kommer til konklusjonen:
Du vet du lever i 2015 når du bestemmer deg for at den første flyktningen fra Syria du møter skal du se på med beundring, ta et godt tak i og si “Velkommen til oss – jeg håper du vil trives her!”.
En fin linje fra navlen og ut mot verden.
You might also like
